Leo A. Grünfeld og Henrik Wiig: Euro - felles valuta og identitet

• Hva menes med euro og euro-område?
• Hvilke krav må deltakerlandene i euro-samarbeidet oppfylle?
• Hvilke EU-land er ikke med i euro-samarbeidet, og hvorfor er de ikke med?
• Hvilke fordeler, ulemper, problemer og utfordringer er knyttet til innføring av euro?
• Hva er forutsetningene for at valutaunionen og euro skal bli et vellykket prosjekt?
• Hva medfører euro for Norge og den norske kronen?

Men innbyggerne skal få beholde sine hjemlands sedler og mynter for daglig bruk i enda noen år. Først fra 1. januar 2002 blir eurosedler og -mynt satt i omløp. Innen 1. juli 2002 skal prosessen være sluttført. Etter den datoen vil bare euorosedler og -mynt gjelde. Den forholdsvis lange overgangsperioden skyldes mye at det vil ta minst tre år å trykke de 12 milliarder sedlene og prege de 80 milliarder myntene som markedet etter alt å dømme vil etterspørre. Likevel er det i dag bare symbolsk kraft igjen i de nasjonale (lokale) valutaene, siden vekslingskursen mellom dem ble låst den 1. januar 1999. En euro tilsvarer X tyske mark, Y franske franc, osv og vil ikke kunne endres. Butikkpriser vil ofte bli oppgitt både i lokal valuta og euro. I butikken kan du derfor velge å betale med en lokal pengeseddel eller betalingskort tilknyttet en konto hvor sparebeløpet er oppgitt i euro.

POLITIKERNE FÅR IKKE RØRE PENGEPOLITIKKEN
Ledelsen i Den europeiske sentralbanken (ESB) som nå er etablert i Frankfurt (Tyskland), vil sammen med lederne for de nasjonale sentralbankene suverent fastsette pengepolitikken innenfor euro-området, uavhengig av andre politiske eller administrative institusjoner både i EU sentralt og i medlemslandene. Den eneste retningslinjen for virksomheten er at Den europeiske sentralbanken skal trykke penger og sette renten (for tiden 3 prosent) på en måte som holder inflasjonen på et akseptabelt lavt nivå. Dette langsiktige målet regnes for å være så viktig for økonomisk vekst og stabilitet, at politikerne blir holdt utenfor beslutningsprosessen - etter at de selv har bestemt det. Dette gjøres fordi det tradisjonelt er en tendens til at politikere bruker pengepolitikken til å oppnå kortsiktige mål som lav arbeidsledighet eller beskyttelse av nasjonale interesser. Slik politikk har ofte bidratt til å øke presset på prisene og dermed gi høyere inflasjon. Politikerne kan likevel få en viss indirekte innflytelse over pengepolitikken. ECOFIN (landenes finansministre) har nemlig rett til å inngå samarbeidsavtaler med andre lands sentalbanker for å holde kursen innenfor et visst leie, så lenge dette ikke påvirker prisstigningen innen euro-området.

STRENGE KRAV TIL EURO-LANDENE
Samarbeidet i EU har utviklet seg underveis og stadig flere bestemmelser er blitt innført i avtaler mellom landene. ØMU er en del av Maastrichttraktaten som landene ble enige om i 1992. Da ble det stilt harde krav til de landene som skulle få være med i euro-samarbeidet. Landenes økonomiske forhold må nemlig være tilstrekkelig like for at det skal være mulig å ha en og samme pengepolitikk i hele området. De såkalte konvergenskriteriene (-kravene) (konvergere = bli likere) som landene måtte og fremdeles må tilfredsstille, lød som følger:

• statens budsjettunderskudd (offentlige utgifter minus skatteinntekter) må ikke være mer enn 3 prosent av samlet verdiskapning i landet (= bruttonasjonalprodukt = BNP)
• statsgjelden må ikke overstige 60 prosent av BNP
• inflasjonen må ikke ligge mer enn 1,5 prosentpoeng over gjennomsnittet for de tre landene med lavest inflasjon
• de langsiktige rentene må ikke ligge mer enn 1,5 prosentpoeng over gjennomsnittet for de tre landene med lavest rente
• valutakursen må ha vært stabil de siste to årene.

Lenge så det ut til at kravene var for strenge, men da status ble gjort opp våren 1998 ble 11 land godkjent (se kart). Det ble særlig lagt vekt på budsjettunderskudd, mens man til dels så gjennom fingrene med kravet om maksimal statsgjeld (se over). 

DE SOM IKKE BLE MED
Fire (av 15) EU-land ble stående utenfor av forskjellige årsaker: Velgerne i Danmark stemte i 1992 overraskende nei til hele Maastrichttraktaten, som også inkluderer andre former for samarbeid enn det rent økonomiske. Seinere stemte de likevel ja til en endret versjon, der blant annet euro-samarbeidet er utelatt. Danmark har imidlertid en troverdig fast kurs mot euroen, siden Den europeiske sentralbanken har lovet å gå inn med støttekjøp hvis det blir nødvendig (innenfor det nye ERM2 samarbeidet). De har dessuten rett til å bli med på et seinere tidspunkt. Sverige verken ønsket eller kunne innføre euroen. Den svenske kronen har vært for ustabil til å oppfylle konvergenskravene, og regjeringen har valgt å holde flytende kurs i første omgang. Sosialdemokratene, som sitter med regjeringsmakten, har imidlertid åpnet for folkeavstemning om tilknytning til euro innen få år. Storbritannia valgte tidlig å stå utenfor euro-samarbeidet, og landet har derfor ikke blitt konfrontert med konvergenskravene. Et framtidig britisk medlemskap ligger likevel i kortene hvis euro-samarbeidet blir vellykket. Hellas ønsket derimot sterkt å delta, men greide ikke å oppfylle konvergenskravene på en tilfredsstillende måte. Landet skal imidlertid bedømmes på nytt om to år, og den greske drakme er derfor bundet løselig opp mot euro i mellomtiden. Polen, Tsjekkia, Ungarn, Slovenia, Estland og Kypros forhandler for tiden om medlemskap i EU. Økonomien i de østeuropeiske landene er fremdeles svært ustabil, og trolig må de ta til takke med adgang til det felles europeiske markedet i den første medlemsperioden uten full tilknytning til euro-samarbeidet. 

VEIEN TIL VALUTAUNIONEN
Ideen om en europeisk valutaunion der medlemslandene i EU bruker samme valuta, kan tidfestes tilbake til midten av 1980-tallet. Da ble EU-landene enige om å etablere et felles indre marked der mennesker, kapital, varer og tjenester fritt kunne bevege seg og beveges mellom landene. Tyske politikere og finansfolk var imidlertid skeptiske til et forslag om felles valuta, først og fremst fordi de fryktet at ikke alle medlemslandene ville prioritere lav inflasjon. Med en inflasjon på over tusen prosent i mellomkrigstiden i friskt minne har tyske myndigheter etter 1945 prioritert sterkt å holde inflasjonen så lav som mulig. Det å gi opp sin selvstendige pengepolitikk ble ansett som for risikabelt og et brudd med lavinflasjonspolitikken.

En av de mer framtredende tilhengerne av en valutaunion (også kalt pengeunion) var den tidligere lederen for Europakommisjonen, Jacques Delors. I 1989 la han fram den såkalte Delors-rapporten der et slikt valutasamarbeid igjen ble presentert. Dette ledet fram til enighet om å sette i gang første trinn i en prosess som skulle munne ut i en valutaunion. Ifølge avtalen skulle alle valutatransaksjoner mellom landene kunne gjennomføres uten restriksjoner fra og med 1. januar 1990.

I forbindelse med forhandlingene om Maastrichttraktaten valgte Tyskland å støtte opp under ytterligere to trinn som spesifiserte prosessen fram mot en fullt utviklet valutaunion fra 1. januar 1999. Maastrichttraktaten inneholder en lang rekke reformer som bidrar til å bringe EU-landenes politikk og økonomi nærmere hverandre. Den retter seg mot økonomisk politikk såvel som utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, rettssamarbeid og sosiale rettigheter. Tyskernes endrede holdning må delvis ses i lys av at de fikk gjennomslag for relativt strenge krav (se over) til deltakelse i valutasamarbeidet. Delvis skyldes den også et politisk spill der Tyskland fikk gjennomslag for ønsker også på andre områder i traktaten.

1. januar 1994 ble så andre trinn introdusert i den prosessen som skulle lede fram til en valutaunion. Da ble Det europeiske monetære institutt (EMI) etablert. Her ble bestemmelser i medlemslandenes pengepolitikk kontrollert og samordnet. EMI la grunnlaget for hvem som skulle få delta i valutaunionen, noe som ble bestemt i mai 1998. Euro-landene har nå klart å få ned inflasjonen til noenlunde samme nivå, samtidig som de sakte men sikkert har nærmet seg et felles rentenivå på 3%.

FORDELER VED EN VALUTAUNION
I det store og hele er det brukt tre hovedargumenter for å drive fram euro-samarbeidet:

1. Gevinsten ved å innføre et felles indre marked (1992) kan bare realiseres fullt ut dersom landene har en og samme valuta. Det at markedsaktørene er avhengig av å veksle valuta og regne om priser hver gang en handel over grensene foretas, bidrar til å komplisere handelen. Uten denne kostnaden i tid og penger vil det bli mer lønnsomt å handle over grensene.

2. Det er en stor fordel å unngå kraftige svingninger i valutakursforholdet mellom landene. Hvis en produsent skal selge en vare til et annet EU-land med leveringsfrist om tre måneder, vil hun sette pris på å kjenne verdien av kjøperens valuta i framtiden. Ved store svingninger i valutakurs vil både selger og kjøper risikere betydelige tap, noe som igjen kan bidra til å redusere ønsket om handel over grensene. Valutaunionen fjerner slike svingninger mellom valutaen til deltakerlandene og sikrer at ingen løper risiko for valutatap når man handler internt i unionen. Under Asia-krisen så vi at hele finansmarkedet kunne følge etter enkeltaktører, og dermed kunne valutakursen falle med flere titalls prosent. Slike kortsiktige transaksjoner med store beløp blir gjerne betegnet som spekulasjon og behøver ikke nødvendigvis å ha noe med reelle økonomiske forhold i landet å gjøre. Euro-samarbeidet, gjør det umulig å spekulere mot medlemslandenes valutaer (de eksisterer jo ikke lenger etter 2002). Samtidig blir det enklere å motstå press fra spekulanter mot den felles valutaen euro, fordi alle de tidligere sentralbankenes ressurser (reserver av andre valutaer) nå er samlet i en sterk sentralbank.

3. Det tredje argumentet knytter seg til et ønske om å skape en større grad av felles identitet innen EU. Felles identitet innenfor et geografisk område blir gjerne knyttet opp mot felles språk, religion, kulturhistorie og politikk. Slike elementer bidrar til å synliggjøre forskjellen mellom dem som bor innenfor og dem som bor utenfor et område eller land. På tilsvarende måte har et lands valuta bidratt til å skape nasjonal identitet. Felles valuta i EU antas derfor å styrke fellesskapsfølelsen i EU-området og samtidig redusere den nasjonale identiteten i det enkelte medlemsland. Dette kan på sikt gjøre det lettere for EU å innføre nye reformer som kan tenkes å skape nasjonal motvilje, som for eksempel harmonisering av skatter og et større føderalt budsjett (EU-budsjett).

Diskuter hvor riktig det ville ha vært å la kronen gå opp i en større valutaenhet.

FLEKSIBELT ARBEIDSMARKED - EN FORUTSETNING
Landene som deltar i valutaunionen, har alle ulik sammensetning av sin næringsaktivitet. Noen har en stor andel av sin produksjon innen industri, mens andre baserer seg mer på landbruksproduksjon eller utnyttelse av råvarer. Dette gjør at deltakerlandene er ulikt utsatt for svingninger i markedet. Dersom prisen på jordbruksvarer faller, vil Spania og Portugal bli rammet hardere enn Østerrike og Finland. Dette medfører at arbeidsledigheten vil kunne variere sterkt mellom de ulike landene. For å unngå slike variasjoner i sysselsettingen innen euro-området, er det helt nødvendig at arbeiderne blir mer villig til å flytte på seg. Nødvendig er det også at arbeidsgiverne i større grad åpner for bruk av arbeidskraft fra andre land. I USA har delstatene samme valuta, men ulikt næringsmønster. Her er imidlertid arbeidskraften svært mobil og folk flytter fort dit det er arbeid å få. Men i motsetning til USA som har ett hovedspråk, finnes det minst 8 språk i det felles valutaområdet i EU. I tillegg rommer det en rekke svært forskjellige levesett og betydelige forskjeller mellom landene i rettspraksis og sosialpolitikk. Alle disse elementene peker i retning av at arbeidstakerne kvier seg for å flytte mellom land. En sannsynlig konsekvens kan bli at arbeidsmarkedet i euro-området kommer i ubalanse. Følgelig knytter det seg stor spenning til hvor mobil arbeidskraften vil bli i tiden som kommer. Lav mobilitet kan i en ekstrem situasjon medføre at enkeltland vil ønske å forlate hele euro-samarbeidet for å øke konkurranseevnen gjennom å gjeninnføre en egen (og svakere) valuta. Alternativet er nemlig å akseptere kortere eller lengre tids stagnasjon i enkeltregioner og land.

Diskuter hvor riktig det er for dere og andre å bli mer mobile på arbeidsmarkedet.

BEGRENSNINGER I FINANSPOLITIKKEN
Euro-samarbeidet innebærer som nevnt at deltakerlandene mister muligheten til å styre sin økonomi ved hjelp av rentepolitikk. I tillegg er myndighetenes mulighet til å stimulere økonomien gjennom store offentlige budsjetter sterkt begrenset. Politikerne i de enkelte medlemslandene kan derfor i vesentlig mindre grad justere sin økonomiske politikk for å motvirke svingningene eller konjunkturene i økonomien. Lånefinansiert utjevning av forbruket over tid kan være fornuftig både for enkeltpersoner og stater hvis inntektene forventes å stige betraktelig i framtiden. Etter innføringen av euro får imidlertid den enkelte stat i euro-samarbeidet mindre mulighet til langsiktig fordeling av forbruk . Dette følger av valutaunionens krav om maksimum 60 prosent statlig gjeld til utlandet.

Når et land opplever kraftig vekst i arbeidsledigheten og sterkt redusert inntekt for store deler av befolkningen, kan dette føre til økt politisk og sosial uro. Styresmaktene blir da gjerne presset til å foreta politiske valg som ikke støttes av samarbeidspartnere i utlandet, eksempelvis andre deltakerland i euro-samarbeidet. Store konjunktursvingninger som treffer medlemslandene ulikt, vil derfor kunne tvinge enkelte deltakerland til å bryte regler for samarbeidet (se kravene foran) ved å gå over de grensene som er bestemt for økonomisk politikk. Dersom dette skjer ofte, kan hele samarbeidsavtalen undermineres. På den måten kan troverdigheten og tilliten til euroen bli svekket såvel som samarbeidsviljen på andre områder innenfor EU-samarbeidet. De strenge konvergenskravene kan derfor sies å arbeide både for og imot et godt grunnlag for en felles valutaunion i EU.

HVA GJØR NORGE?
I motsetning til Danmark og Sverige kan ikke Norge velge å delta i valutaunionen i den nærmeste framtid. Deltakerlandene må nemlig være medlemmer i EU. I dag opererer Norge offisielt med et fastkursregime der målet er at vekslingskursen mellom krone og euro skal holdes i et lite område rundt en gitt verdi. Dersom verdien på kronen begynner å falle, er den norske sentralbanken forpliktet til å bidra til å styrke verdien igjen. Dette kan den gjøre enten ved å sette opp renten eller ved å kjøpe norske kroner i valutamarkedet. Det har ikke vært politisk mulig for Norges Bank å gå sterkt nok inn i markedet i det siste, følgelig er den norske kronen langt svakere enn ønsket. Mange mener at den svake norske valutaen delvis er et resultat av at vi står utenfor euro-samarbeidet. Disse mener derfor at vi må søke å inngå en avtale om et samarbeid med valutaunionen for lettere å kunne forsvare den ønskede kroneverdien. Dette krever at den europeiske sentralbanken ønsker et slikt samarbeid, noe den så langt ikke har ytret ønske om. Dersom det å stå utenfor bidrar til å svekke kronen ytterligere, kan Norge velge å innføre et "currency-board". Vi tillater da bruk av euro på lik linje med kroner i Norge, både i bank og butikk. Samtidig må sentralbanken ha så store reserver av euro at de kan kjøpe tilbake hver eneste norske krone til en fastsatt kurs. Et slikt valutaregime er forsøkt i enkelte latinamerikanske land i forhold til dollar og med betydelig suksess.

Norge er et olje- og gasseksporterende land som også er sterkt avhengig av olje- og gassinntektene. Landene i euro-området er derimot oljeimportører. Dette forholdet illustrerer i seg selv at næringsstrukturen er ulik. En så vesentlig forskjell kan tilsi at Norge har behov for å opprettholde sin egen valuta- og pengepolitikk for å kunne motvirke svingninger i eksportinntekter som følge av store variasjoner i prisen på olje. Når oljeinntektene er lave, vil det kunne være hensiktsmessig å redusere rentene for å unngå økt arbeidsledighet. Med lavere renter vil den norske valutaen svekke seg. Dette vil samtidig bidra til å bedre konkurranseevnen og dermed virke til å opprettholde den økonomiske aktiviteten og sysselsettingen i landet. 

1. Hva menes med

• euro
• Den europeiske sentralbanken?
• vekslingskurs?

2. Gjør greie for sentrale argumenter for å innføre euro.
3. Gjør greie for hvilke begrensninger eller ulemper en valutaunion kan føre med seg.
4. Hva vil det si at internasjonale konjunktursvingninger kan treffe landene ulikt?
5. Drøft virkninger for Norge av.
6. Du arbeider med med utredning i en større interesseorganisasjon. Du er nå bedt om å utrede virkningene for Norge generelt og for medlemmene i din organisasjon især av innføringen av euro. I tillegg er du bedt om å utarbeide synspunkter på hvordan din organisasjon bør forholde seg til den nye valutaen (en strategi). Organisasjon velger du selv, men velg helst en av de mest markante.

 Leo A. Grünfeld og Henrik Wiig arbeider som forskere ved økonomiseksjonen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

INTERNETTADRESSER

Den europeiske union (EU) - hovedside

• EU-informasjonsoversikt
• EU-oversikt - en ABC for EU
• Statistikk på EU
• På EUs nettsted finnes også mye materiell til euro-samarbeidet, blant annet en rekke nedlastbare filer om euro (i PDF-format. Dette betyr at du på forhånd må ha lastet inn gratisprogrammet Adobe Reader).
• http://europa.eu.int/euro/quest/pdf/quest7da.pdf
• http://europa.eu.int/euro/quest/pdf/quest5da.pdf
• Den danske euro-siden.

På den statlige norske basen ODIN finnes en peker til EU/EØS og EFTA-spørsmål